Verdens beste labrador retriver. ROD!
Torsdag 22. Januar 2009. Verdens VÆRSTE dag!
Klokka ett så ble verdens beste venn avlivd.
Du latet som du ikke visste noen ting. Når vi satt hos vetrinæren og venta på at hun skulle slippe oss inn, ville du ikke noe annet enn leke og kose. Men jeg visste at du visste det. Jeg så det på deg. Jeg merka det. Du må ha visst det siden vi var så greie med deg den siste uka i livet ditt. Alle gråt når de koste med deg på Onsdag og Torsdag, for de visste at det var siste gang de koste med deg.
Og når hun slapp oss inn, jeg kjente at tårene begynte å strømme på. Men jeg ville ikke gråte. Ville ikke innse at du var borte fra meg innen en halvtime.
Alt du tenkte på var godbitene de hadde i hånda og gidde deg nå og da.
Du merka ikke engang når de stakk deg. Så gikk det fem minutter og da måtte du legge deg ned på gulvet.
Du ble så trøtt.
Det var først når pappa tok båndet av deg at jeg ikke klarte å holde på tårene. De bare strømmet på, og rant nedover kinnet mitt.
Og nå er du borte. Det er som om en del av meg er borte. En del av alle er borte.
Og vi merker det på Sherry. Hun er så ensom.
Det hender seg at en av oss glipper og roper på deg, men finner ut midt i setningen at, du er ikke her lenger.
Jeg savner deg! Skulle ønske du ikke måtte dra! Men jeg vet du er på et bedre sted! Og en dag så møtes vi. Det lover jeg!
Torsdag 22. Januar 2009. Verdens VÆRSTE dag!
Klokka ett så ble verdens beste venn avlivd.
Du latet som du ikke visste noen ting. Når vi satt hos vetrinæren og venta på at hun skulle slippe oss inn, ville du ikke noe annet enn leke og kose. Men jeg visste at du visste det. Jeg så det på deg. Jeg merka det. Du må ha visst det siden vi var så greie med deg den siste uka i livet ditt. Alle gråt når de koste med deg på Onsdag og Torsdag, for de visste at det var siste gang de koste med deg.
Og når hun slapp oss inn, jeg kjente at tårene begynte å strømme på. Men jeg ville ikke gråte. Ville ikke innse at du var borte fra meg innen en halvtime.
Alt du tenkte på var godbitene de hadde i hånda og gidde deg nå og da.
Du merka ikke engang når de stakk deg. Så gikk det fem minutter og da måtte du legge deg ned på gulvet.
Du ble så trøtt.
Det var først når pappa tok båndet av deg at jeg ikke klarte å holde på tårene. De bare strømmet på, og rant nedover kinnet mitt.
Og nå er du borte. Det er som om en del av meg er borte. En del av alle er borte.
Og vi merker det på Sherry. Hun er så ensom.
Det hender seg at en av oss glipper og roper på deg, men finner ut midt i setningen at, du er ikke her lenger.
Jeg savner deg! Skulle ønske du ikke måtte dra! Men jeg vet du er på et bedre sted! Og en dag så møtes vi. Det lover jeg!



